LIVET MED HUND

Mitt liv med hund begynte da jeg var en jente, og min pappa plutselig kom hjem med verdens søteste rottweiler valp som vi kalte Raya.

Hun var en spesiell hund som vel de fleste hundeeiere sier, hun var sni, hun var sta, og hun var utrolig bra for familien vår.

Hun ga oss alle kjærlighet, mot, styrke og trøst.

Vi alle elsket henne.

Hun ble en staselig dame på nesten 15 år, og dyp sorg, spesielt for pappa da hun døde.

Vi alle sitter igjen med fine minner.

Før vi fikk Raya var jeg redd hunder, jeg ble bitt av en schæfer da jeg var 9 år, og det satte dype spor i meg.

Raya kurerte hundeskrekken, men noen år etter hun døde hadde jeg igjen en dårlig hundeopplevelse på løpetur, jeg ble felt i bakken av en golden retriver og schæfer, og igjen ble jeg ganske så redd hunder, og var det lenge.

Jeg har alltid savnet hund, samtidig har jeg levd et så travelt liv og med mye reising at hund har ikke passet inn i livet.

En hund fortjener det beste livet i verden, og da ønsket jeg å ha mye tid til den, og synes det er fint om en hund slipper å ligge hjemme alene mange timer om dagen.

Høsten 2016 skjedde noe inni meg, uten at familien visste det, så hadde jeg begynt å tenke på hund.

Vi reiste mindre av ulike årsaker, og jeg bare følte at det hadde vært fint for hele familien å få hund.

Sønnen Julian var ikke spesielt bra når det kom til hans ME sykdom, Trond hadde mye smerter i hofte og rygg, og han gikk bare og ventet på sin ryggoperasjon som var satt opp i november.

Plutselig så sa jeg til familien at nå hadde det vært fint med hund.

De var sikker på at jeg fleipet, så de sa ja, det kan vi vel.

Jeg fleipet ikke og plutselig søkte jeg på alle hunderaser, ville finne en hund som passet for alle i familien.

Den skulle ikke være for stor, for Trond og Julian skulle også håndtere å gå turer med dem om jeg var borte.

Trond og Julian begynte også å se på hunderaser.

Vi falt egentlig alle for rasen cavalier king Charles spaniel.

Så var jeg i gang i kennelklubben, og sendte mail til ulike oppdrettere.

Plutselig fikk jeg en mail fra Kennel Cemilie, om hun kunne ringe meg.

Hun ringte og sa hun hadde valper nå, likte mailen min og ville at vi skulle treffes, og da kunne det være at vi fikk en tispe.

Alt gikk raskt, og like etter operasjonen til Trond, så flyttet verdens vakreste lille prinsesse inntil oss.

Her i huset hadde vi lenge diskutert navn, og vi klarte ikke å bli enige, selv var jeg lei, så jeg sa bare egentlig på fleip, kan vi ikke bare kalle henne Cemilia siden hun kommer fra kennel Cemilie, og da sa både Trond og Julian at det var fint.

Vi hørte med oppdretteren vår Ellen om det var greit for henne, for det er jo veldig likt kennel navnet hennes, heldigvis syntes hun det bare var kos.

Det kommer så klart mange innlegg om hennes første leveår, hvor hun var den eneste prinsessen i huset.

For etter at vi fikk Cemilia, tenkte jeg at vi like så godt kunne få to hunder, Trond og Julian trodde det hadde klikket for meg, men jeg mente det.

Heldigvis tok det ikke lang tid før deres hjerner også begynte å tenke på to hunder, og vi begynt å snakke om hvilken farge vi hadde lyst på.

Vi sa fra til Ellen som vi synes er en helt fantastisk oppdretter, at vi ønsket oss en til, og at det passet perfekt i livet vårt da Cemilia var ca 8-10 måneder.

En av hundene hennes skulle ha valper, det kom bare to valper, og det var ikke vår tur denne gang.

Jeg ble så klart kjempelei meg, Ellen sa jeg kunne ta kontakt med en oppdretter i Folldal, og sånn ble jeg koblet med Marianne.

Det var nok meningen at vi skulle møtes, for ikke bare fikk vi en hund til i livet, men nå begynte også et livslangt vennskap, og jeg er utrolig takknemlig for at det var meningen at vi skulle kjøpe hund av Marianne.

Marianne er kjent i cavalier miljøet da hun har holdt på i 20 år som oppdretter, er seriøs, akkurat som Ellen, og begge er sånne oppdrettere som jeg ønsker å kjøpe hund fra.

Marianne hadde gitt seg som oppdretter, men skulle ha valper på sin eldste hund, for at de fantastiske genene skulle få videreføres, og at hun selv også skulle ha en hund.

Skal den brune lille klumpen der flytte hjem til oss?

Debbie fikk tre valper, og det ble til at skjønne Fiona flyttet inn hos oss.

Vi brukte lang til på å finne navn til henne, men hun kler så utrolig godt navnet sitt.

Plutselig hadde vi to vakre cavalier prinsesser.

Cemilia er født 15. oktober 2016, og Fiona er født 28. juli 2017.

Etter det har livet blitt enda mer morsomt, med de to fineste gledessprederne i hus, så blir det mange fine lykke stunder hver eneste dag.

Livet bestod raskt av hundekurs, først gikk Cemilia 4 hundekurs og i tillegg var vi på et hundespråk seminar sammen, og Fiona har gått 3 hundekurs.

Noe vi ikke visste da vi ble kjent med Marianne, var at vi stadig skulle ha 5 hunder i huset, for hennes 3 hunder bodde hos første gangen da Alfa(søsteren til Fiona), og Fiona bare var 12 uker, og tanten til Fiona som er Annabell, og mammaen til Fiona som er Debbie.

Selv om Marianne bor i Folldal, så studerer hun i Oslo, og tar en master, hun må på skolen flere ganger i året i ca to uker, og siden det gikk så fint å ha hundene hos oss, så ble det til at de har bodd hos hver gang hun studerer, og selv bor på en liten studenthybel hvor det ikke er lov til å ha hunder.

I tillegg så passer vi hundene til hverandre om vi skal utenlands i ferier, og det var årsaken til at vi kunne reise tre uker til USA i fjor sommer.

Da koste hundene våre seg på fjellet Folldal.

Nå er alle hundene så vant til å bo mye sammen, og jeg elsker å ha dem alle sammen her.

Jeg hadde vel egentlig nesten trodd at det var slutt på å reise langt for vår del, og trøstet meg litt med at jeg har jo reist hele livet, og det er jo mye fint å oppdage både i Norge og å reise på hunder med bil også i andre land.

Jeg så for meg et liv med bobil og hunder, og meget annerledes for meg som aldri hadde vært på en campingplass i mitt voksne liv(nå har jeg det også), og ikke hatt noe ønske om det heller.

Så her på denne kategorien kommer det fullt av hundeinnlegg, og hvor mye gøy vi har det med andre hundevenner, og i tillegg at det stadig har vært hunder på overnatting.

Utrolig hvor livet plutselig kan forandre seg så radikalt fra å ikke ha hatt hund på mange år, til at livet med hund er det beste i verden.

Jeg har sagt til familien at nå bare mangler vi en stor hund, og de sier hadde du sagt for noen år siden, hadde vi trodd det hadde klikket for deg, mens nå blir vi ikke overrasket om det plutselig flytter inn en stor hund også.