DET BLE INNLEGGELSE MED EN GANG PÅ IMED

Etter lang prosedyre for innleggelse med mange prøver, fikk Julian endelig et rom, og kunne etter noen sjokkbeskjeder lande litt.

Vi visste at her kom han til å bli en god stund, og vi hadde ikke noe valg enn å gjøre det beste ut av det.

Det viste seg at Julian ble lagt inn på sykehuset med blodplater på 3, og 0 er du død.

Det er vanlig å ha blodplater fra 150 til 400.

Han hadde blødninger overalt, og legen sa han hadde englevakt da vi dagen før kjørte over fjellene i Pyreneene mellom Frankrike og Spania.

Vi forstod jo allerede oppe i fjellene at noe ikke var som det skulle, for han begynte å blø neseblod og det varte i 7 timer, og hadde uansett tenkt på en legesjekk da vi kom frem til Spania.

Vi telte også på knappene i fjellene i Frankrike, men vi snakker ikke fransk, og ingen vi spurte snakket engelsk, og ikke akkurat så lett å finne sykehus oppe i fjellene.

Det var nemlig ikke noe vanlig neseblod, det bare fosset ut i timesvis.

Da legen kikket inn i munnen og halsen, var det også blødninger oppover ved ganen, og han sa at Julian hadde englevakt at det ble den kraftige neseblødningen fremfor hjerneblødning.

Siden det oppi alt det alvorlige hadde gått såpass bra det gjorde under reisen fra Spania til Norge, var vi veldig glad for at vi i det hele tatt kom oss frem til Spania.

Han sa også at nå var det snakk om livreddende behandling, og at Julian måtte gjennom sin tøffeste intravenøs cortison reise, og at den ville ikke bli behagelig, men måtte til for å redde hans liv.

Han gruet seg selvsagt mest til alle bivirkningene som raskt ville komme.

Sånn estetisk var vel den verste bivirkningen hvordan han kom til å se ut både i ansiktet og kropp, men når du vet at det er den eneste medisinen som vil redde livet ditt, har du ikke så mye valg.

På sykehuset IMED fikk vi veldig bra behandling, ikke minst fikk Julian verdens skjønneste hematolog som vi aldri kommer til å glemme.

Rommet på sykehuset var fint, var som et hvilken som helst hotellrom.

Det ble også redd opp til meg i toseteren på bildet.

Vi hadde ingenting å klage på selve sykehuset og de ansatte.

Julian syntes det var litt tøft at så få snakket engelsk, og at alt gikk på spansk.

Så det var nok godt å ha meg der med min dårlige skolespansk som jeg ikke har brukt på en del år.

Jeg kan absolutt ikke spansk, men Julian sa alltid, hvorfor snakker du spansk med leger og sykepleiere når du ikke kan språket, så all spansk var altså ikke glemt.

Her er badet, og alt var helt ok.

Etter at vi fikk installert Julian på rommet, og Julian hadde fått første behandling, kom legen til Julian og forklarte oss alt hva som skulle skje de neste ukene.

Deretter reiste jeg hjem til huset for å pakke saker til Julian og meg.

Jeg kom tilbake på kvelden før ny behandling, og for å sove der på natten.

Det ble så klart ingen soving, Julian var så dårlig at det ble en lang våkenatt.

A room with a view